Kirkens tradisjon gir oss en bønn å be i dødens nærhet, når våre egne ord svikter oss. Bønnen går tilbake til 800-tallet. Den begynner: «Gå ut, kristensjel, fra denne verden i Guds, den allmektige Faders navn, som skapte deg, i Jesu Kristi, den levende Guds Sønns navn, som led for deg, og i den Hellige Ånds navn, som ble utgytt over deg.»
KONGEN ER DØD: Kongeflagget heises fra slottsbalkongen med sørgeflor etter kong Harald Vs død, 28. august 2026.
Bønnen minner oss om at døden er en overgang fra liv til Liv.
I dag har vår elskede konge, Harald V, gått denne veien. I ærbødighet og takknemlighet anbefaler vi ham til Guds kjærlige miskunn.
Veien må vi alle gå en gang. Det er det eneste sikre i tilværelsen. Men en konges bortgang berører oss særlig. Vi føler oss med ett faderløse, omgitt av et rungende fravær.
SIGNET I NIDAROSDOMEN: Som sin far valgte kong Harald å la seg signe til kongegjerningen. Sammen med dronning Sonja ble han signet i Nidaros domkirke søndag 23. juni 1991 av biskop Finn Wagle. I bakgrunnen (v.s.a. Dronningen) ses også biskop Andreas Aarflot.
På forbilledlig vis har Kong Harald inkarnert nasjonen. Vi har visst oss sett, kjent og verdsatt av ham. Vi har vært oss bevisst hans omsorg, omsluttet av varmen han utstrålte.
Han gav oss et storartet eksempel på hengivenhet. Han var så helt og holdent konge, hengitt folket, at der liksom ikke stod noe ego i veien. Slik kom han oss velgjørende nær.
Vi, norske katolikker, ber hengivent for ham. Vi ber for Hennes Majestet Dronningen og for hele kongefamilien. Ikke minst ber vi for Kong Håkon VIII, om velsignelse og visdom.
LEVE KONGEN: Kong Haakon VIII og kronprinsesse Ingrid Alexandra møter regjeringen til ekstraordinært statsråd på Slottet etter kong Harald Vs død.
Foto: Lise Åserud / NTB
heDet gamle utropet, «Kongen er død, leve Kongen!», berører oss i dag. Monarkiet står som en stabil akse i samfunnet. Det står for selvfølgelig kontinuitet. I en tid så usikker som vår, gjør det godt. Kong Harald har, sammen med Dronning Sonja, bragt en særegen stødighet til Norge. Kongen har vært et selvfølgelig referansepunkt i både sorg og glede, alltid med verdighet. Klokt har han talt til oss, med en underfundig humor vi vil savne.
Gud sign vår konge god!
Sign ham med kraft og mot,
sign hjem og slott!
Lys for ham ved din Ånd,
knytt med din sterke hånd
hellige troskapsbånd
om folk og drott! Kongesangen
Nå vil vi omslutte Kong Håkon lojalt,så arven kan føres videre, næret av den tillit som her til lands i generasjoner har kjennetegnet forholdet «mellom folk og drott».
Bønnen ved dødsleiet ender med å uttrykke et fast, lysende håp: «I dag skal du i fred finne din bolig, ditt hjem skal være hos Gud». På forbønn av Hellig Olav, Norges evige Konge, lyser vi fred over Kong Harald Vs minne og takker Gud for alt han gav oss ved ham.
Requiescat in pace!
+Erik Varden OCSO
Biskop av Trondheim katolske stift og apostolisk administrator av Tromsø stift
King Harald V RIP
The tradition of the Church gives us a prayer to recite when death is near and our own words fail us. The prayer, from the ninth century, begins like this: ‘Go forth, Christian soul, from this world, in the name of God the Father almighty, who created you; in the name of Jesus Christ, Son of the living God, who suffered for you; in the name of the Holy Spirit, who was poured forth on you’.
The prayer reminds us that physical death is a passage from life to Life.
Today our beloved king, Harald V,has made this passage. With reverence and gratitude we commend him to God’s loving mercy.
All of us must make this passage one day. That is our life’s only certainty. Still, the passing of a king affects us uniquely. We suddenly feel orphaned, surrounded by a resounding absence.
In an exemplary manner, King Harald embodied the nation. We were aware that he saw us, knew us, valued us. We knew his care, were embraced by the warmth he exuded.
He gave us a magnificent example of dedication. He was so entirely our king, given to his people, that no ego seemed to stand in the way. That brought him near to us in a wholly beneficent way.
We, the Catholics of Norway, pray devotedly for him.We pray for Her Majesty the Queen and for the royal family. Not least we pray for King Håkon VIII, that God may grant him wisdom and choice blessings.
The old acclamation, ‘The King is dead, long live the King!’, stirs us today. The monarchy represents a stable axis in society. It stands for self-evident continuity. In our uncertain times, that is comforting. King Harald has, with Queen Sonja, brought a unique kind of stability to Norway. Ever dignified, the king has been a natural point of reference in both grief and gladness. He has spoken wisely to us, with a kind, quirky humour we shall miss.
We will now stand loyally by King Håkon, that the heritage may continue, nurtured by the trust that has for ages bound the people and its sovereign together in this country.
The deathbed prayer culminates in an expression of firm, luminous hope: ‘May your place today be in peace, your dwelling with God’. Trusting in the intercession of St Olav, Perpetual King of Norway, we bless the memory of King Harald V and pray that he may rest in peace.
We thank God for everything he gave us through him.
Requiescat in pace!
+Erik Varden OCSO
Bishop of Trondheim and Apostolic Administrator of Tromsø
Materialet ble lastet ned fra nettsiden:
https://www.katolsk.no/nyheter/2026/08/biskop-erik-varden-kong-harald-v-1937-2026-memoriam
